Fridtjof Nansen

1861 - 1930

Fridtjof Nansen Foto: Norsk Polarinstitutt Grønlandsekspedisjonen 1888 Foto: Norsk Polarinstitutt

Polfarer, vitenskapsmann, diplomat, internasjonal humanist og kjendis.

Fridtjof Nansen ble født like utenfor Christiania (Oslo), der han vokste opp i landlige omgivelser. I oppveksten interesserte han seg sterkt for friluftsliv, og var ofte på turer i Nordmarka og på Krokskogen. Nansen var svært interessert i naturen, og valgte å studere zoologi ved universitetet.

Den unge forskeren

Etter studiene ble han konservator ved Bergens Museum, der han særlig arbeidet med oppbyggingen av nervesystemet hos laverestående virveldyr. Forskingen ledet til en avhandling om sentralnervesystemet hos slimålen, som han forsvarte for doktorgraden den 28. april 1888 – fire dager før han reiste fra Oslo for å lede Grønlandsekspedisjonen.

På ski over Grønland

Planen var å krysse Grønlands innlandsis på ski fra øst- til vestkysten, det motsatte av hva andre hadde forsøkt før ham. Nansen hadde også vært på østkysten av Grønland tidligere: som student reiste han i 1882 på tokt med selfangstskuta Viking, og han utviklet etter dette en fascinasjon for det polare. Tanken om en ekspedisjon tvers over Grønland oppsto i 1883.

Grønlandsferden ble en stor suksess - både som en brekkstang for Norge som polarnasjon og for Nansen, som ble berømt både i Norge og i utlandet. Selv lærte han mye gjennom ekspedisjonen – ikke minst fordi de måtte overvintre hos inuittene på vestsiden av Grønland fra høsten 1888 til våren 1889. Nansen brukte tida til å studere inuittenes levemåte og kultur, noe både han og polarforskingen kom til å nyte godt av senere.

Fram-ferden

Nansens hadde et klart vitenskapelig siktemål med sine ekspedisjoner. Før Nansens ekspedisjon til Grønland var det mange som hadde forestilt seg at innlandet av øya var isfritt område. Nansen viste at øya var dekt av en tykk iskappe.

Fram-ferden hadde som mål å vise at havstrømmene kunne føre et skip tvers over polhavet, kanskje så langt nord at selve polpunktet kunne nås. Til Nordpolen nådde ekspedisjonen ikke, men Nansen og Hjalmar Johansen nådde lenger nord en noen andre før dem – til 86° 4’. Derimot fikk Nansen bevist teorien om havstrømmen over polhavet, og gjennom Fram-ferden var det blitt atskillig mindre sannsynlig at Nordpolen lå på et stort landområde, slik mange hadde trodd. Fram-ferdens vitenskapelige resultater ble publisert i seks bind, og utgitt 1900–1906.

Diplomaten

I flere år før unionsoppløsingen mellom Sverige og Norge i 1905, hadde Nansen interessert seg for de politiske og sosiale aspektene knyttet til unionen. Han ble stadig mer involvert i diplomatisk arbeid, og mente at Norge og Sverige burde behandles som likeverdige stater innenfor unionen. Dersom det skulle bli nødvendig, måtte Norge være innstilt på å oppløse unionen.

I forbindelse med unionsoppløsningen i 1905, ble Nansen sendt til London av statsminister Chr. Michelsen for å tale Norges sak der. Her hadde Norge bruk for hans internasjonale berømmelse. Etter oppholdet i London, fikk han i oppgave å reise til København for å overtale den danske prins Carl til å bli Norges konge. Dette ble begynnelsen på et nært forhold mellom det nye norske kongehuset og Fridtjof Nansen.

Nansen var også Norges første sendemann til Storbritannia i perioden 1906–08. Den viktigste diplomatiske oppgaven under dette oppholdet var framforhandlingen av Integritetstraktaten av 1907, der stormaktene garanterte for sin støtte til Norge mot angrep som kunne true norsk selvstendighet.

Vitenskapsmannen

Fridtjof Nansen var stor som polfarer, men han var større som vitenskapsmann, har Harald Ulrik Sverdrup sagt. Med det mener Sverdrup at Nansen utmerket seg på mange fagfelt -særlig havforsking og zoologi, men også andre områder, som historie, kulturforsking og politikk.

Etter Fram-ferden ble Nansen utnevnt til professor i zoologi ved Kongelige Fredriks Universitet (som etterhvert ble Universitetet i Oslo), men han brukte stadig mer av tiden på oseanografi (havforsking)og i 1908 ble stillingen hans ved universitetet omgjort til et professorat oseanografi. Det var egentlig innen havforsking han gjorde sitt største vitenskapelige arbeid, og Nansen har blitt omtalt som grunnleggeren av den moderne dyphavsforsking.

Som nyslått professor i oseanografi ga han sammen med Bjørn Helland-Hansen ut The Norwegian Sea i 1909, som ble et referanseverk innenfor havforskningen. Midt i en ganske intens periode preget av forskning på oseanografiske forhold, fikk Nansen også anledning til å gi ut det historiske storverket Nord i Tåkeheimen, som tok for seg reiser og oppdagelser i Arktis fram til 1500-tallet.

Humanisten

Etter invitasjon fra russiske myndigheter gjorde Nansen en lengre reise i Sibir i 1913, som han skildret i boka Gjennem Sibirien (1914). I kjølvannet av første verdenskrig kom han til å engasjere seg sterkt for forholdene i Russland (fra 1923 Sovjetunionen).

Fra 1920 og fram til han døde, var Nansen medlem av den norske delegasjonen til Folkeforbundet. Forbundet henvendte seg til Nansen i april 1920 for å få han til å lede arbeidet med å sende hjem det store antallet krigsfanger - et ansvar han villig påtok seg. I perioden fram til 1922 ble om lag 450 000 krigsfanger fra 26 land utvekslet og sendt hjem.

Parallelt med dette engasjerte han seg stadig tyngre i annet humanitært arbeid. I det nyetablerte Sovjet-Russland herjet hungersnøden, og hundretusenvis av mennesker var på flukt. Ifølge historikeren Carl Emil Vogt fikk om lag en million russere hjelp gjennom det hjelpearbeidet Nansen satte i gang i Sovjet-Russland. Nansen gjorde også en formidabel innsats for særlig greske, tyrkiske og armenske flyktninger. I 1922 fikk han Nobels fredspris for sin humanitære innsats.

Gjennom sitt rike virke satte Nansen dype spor etter seg både i Norge og i mange andre land. I norsk historie ruver han. Fridtjof Nansen døde den 13. mai 1930, og han ble – symbolsk nok – bisatt 17. mai, Norges grunnlovsdag.

(Gjengitt fra www.polarhistorie.no etter avtale)